Ja, nå har jeg surret rundt i BloggNorge i nesten fire år, og det store tilbakevendende spørsmålet er visst “Hvordan blir man en ’stor’ blogger?”
Ja, “stor” betyr så mangt; folk tenker på besøkende, antall kommentarer, inntjening, posisjon på div. topplister. Ja, i det hele tatt. “Store blogger” er veldig ymse egentlig.
Men det jeg ser som hovedfomel er å skrive om ting som engasjerer deg 100%.
For jeg er helt sikker på at leserne merker om du ikke brenner for hva du skriver. Vær engasjert og tør å drite deg ut, tør å ta feil, tør å drite i Janteloven.
Regel 1; Skriv om ting som engasjerer deg, og Regel 2:
Vær deg selv.
Ja, dette tror jeg kommer helt naturlig hvis man følger hovedformelen. For jeg tror at man ikke kan helt skjule hvem man er som person når man skriver om ting som engasjerer en selv.
Personlig ser jeg dette “vær deg selv” veldig godt som Blogghost, ved siden av å ha kontakt med en god del anonyme bloggere. Og det å se at selv om de blogger anonymt, men likevel holder samme linja under fullt navn, forteller mye.
F.eks. for meg var det aldri noe problem å gå fra nick til navn. Og det har heller aldri vært noe problem for meg å knytte nicket til navnet mitt. zhayena = Kristin K. Wangen. Og det er greit. For jeg har alltid vært meg1.
Poenget er da altså at Regel 2 i å lykkes som blogger er å være seg selv. Ta med deg selv i hva enn du skriver om.
Dette ble fremhevet mange ganger på BloggCamp, men det må sies igjen:
Regel 3 er å engasjere deg i leserene dine. Dette med å svare, er enorm viktig. Du trenger ikke å gjøre det “right away”, men gjør det.
- Og da spesielt hvis du er opptatt av antall kommentarer. Terskelen for å skrive en kommentar hos deg blir lavere hvis du faktisk svarer.
Og orker du ikke, så skriv det.
Virrvarr er flink på dette: “Nå er jeg sjuk, jeg gjør så godt jeg kan.” – Jeg forventer faktisk ikke å få svar når jeg poster en kommentar hos henne, fordi jeg aner ikke om hun orker.
Regel 4 er rett og slett å tåle kritikk.
Ja, hvis du surrer rundt og følger regel 1 og 2, så vil folk kritisere deg, spesielt hvis du gir f. i Janteloven.
Det er viktig i denne forbindelse å kunne skille mellom saklig og usaklig kritikk. Den beste måten å gjøre dette på er rett og slett å se om du lærer noe av kritikken.
Ja, som gammel utvikler for WP-innstikk og temaer, så regner jeg med at det er bare kjeft å få når jeg legger ut noe. – Men forskjellen mellom “Skikkelig dårlig!” og “Dette funker ikke fordi …” er stor.
Og førstnevnte gir meg absolutt ingen verdens ting, og jeg gir litt f. i det, spesielt etter å ha null svar på “Hvorfor det?”. Hvis noen ikke har noe annet annet å si enn “Dette suger!” så er da bare å gi f. i.
Men det å takle kritikk er viktig. Og ikke glem av at kritikk er noe du vil vokse på. Som sagt før, – gi deg selv lov til å drite deg ut. Da er kritikk mye lettere å ta. – Og hvis du fortsatt er enig med deg selv, så svar på det i ordnede former.
Vi “gamlinger” sier gjerne at man skal “sitte på hendene” før man svarer, og det er en bra ting å ha med seg videre. – Ha en idé om hvordan du best kan møte kritikken du får.
Som regel 3; i det minste gi et svar, og la det være mest mulig saklig.
Og da er vi ved ved Regel 5:
Og dette er kanskje det viktigste ved siden av regel 1; Drit fullstendig i om du er stor eller ikke.
Driv med ditt. Blogg om dine greier. Bare gjør det.
Kanskje vil du tiltrekke deg mange lesere, og kanskje ikke. Men drit i det, fullstendig.
Og skal jeg si noe som oppsummering så blir det faktisk: Blogg som du hadde tusen lesere, men gi svar som at du har kun èn.
For sånn fikk vi de store bloggerne her i Norge. Og de gjorde dette i årevis.
Regel 6 er rett og slett ikke å gi opp. Følger du de andre reglene jeg har nevnt så er det din tur, før eller siden.
Det du absolutt ikke skal gjøre, er å kopiere andre; å skrive som andre.
- Skriv gjerne om hva andre skriver om, men hvis du ikke viser engasjement og personlighet i hva du skriver, så er du faktisk ute og kjøre; eller som jeg bruker å si; helt bak mål på feil jorde.
Husk; (Regel 7) det var ikke hva de skrev om som gjorde dem “store”, det var hvordan de skrev om det og hvor lenge de brydde seg om å gjøre det.
: