Den kvelden #drittunge gikk som en farsott over Twitter og nettet ellers, så prøvde jeg med min lille twitter-stemme å be folk roe seg litt.

Jeg syntes og synes fortsatt at dette gikk over stokk og stein, og mener at det blir helt feil å henge ut én person for noe som gjaldt hele platebransjen. Det var først og fremst platebransjen denne mobben ville ta.

Så jeg prøvde å få folk til å roe seg litt ned.

Men det som da skremte meg litt var at da jeg postet denne meldingen så fikk jeg kjeft. Det var en automatikk i at jeg da var uenig med resten.

Jeg sa aldri at jeg var uenig, det eneste jeg var uenig på var måten det ble reagert på. – Ild i tørt gress, hvor alle bare henger seg på og rekvitrer og blogger, uten å i det hele tatt tenke seg om. – Uthenging av enkeltperson på hele WWW.

Men jeg ble da låst i denne klassiske Bush-settingen: “If you’re not with us, you’re against us”.

Og dette skremmer meg. – Og det skremte meg at det var godt voksne mennesker som da prøvde å skyve meg opp i det hjørnet.

For det er ikke fritt for at jeg tenker at “Ja, er det noe rart at det er så mange passive mobbere blant barn.”

Det er veldig mange barn som bare står og ser på. Og er det noe rart, når vi voksne ikke tåler en kommentar fra “sidelinja”? Den grå kommentaren i en verden av svart/ hvitt.

Den grå kommentaren som forteller lite om du er enig eller uenig med resten. – Den liker vi visst ikke.

“If you’re not with us, you’re against us”.

Jeg brukte den kvelden med å forsvare mitt “ro dere ned”-syn, og jeg aner da ikke hvordan en ti-åring vil stå hvis h*n ønsker å ytre den grå kommentaren.
(…)
Jeg håper inderlig det som skjedde den kvelden var en enkelthendelse. At det var et produkt av sleivete kommentarer i et allerede opphetet miljø.

Det håper jeg.

Men hvis det skjer igjen, så vil jeg være “Dama som forsøkte å roe ned internettmobben”. Jeg vil være den som poster den grå kommentaren.

- Og jeg er villig til å bruke en kveld eller to å forsvare den.

Relatert lenke