Foruten at jeg synes Herland fremstiller feminister litt merkelig, så synes jeg også at hennes syn på hvordan menn er, er minst like merkelig.

Hvis hun har rett i at alt en mann trenger for å være lykkelig er sex, mat og en kvinne som steller hjemme, så maler det et bilde av menn som enkle og litt følelsesmessig avstumpede mennesker. Og kanskje litt stakkarslige og uselvstendige også? Siden menn åpenbart ikke er i stand til å lage mat eller vaske opp.

Jeg aner ikke hva slags menn Herland tenker på. Eller kanskje jeg gjør det likevel?

For jeg kjente en gang en mann som likte å sette seg i godstolen med en øl og se på en eller annen obskur fotballkamp etter jobben for å slappe av. Han bodde sammen med en dame som var oppdratt til å varte opp mannen sin. Så de var kanskje det perfekte par?

Jeg husker også at han syntes feminister var fæle, egoistiske og kravstore. Ja, han hadde i det hele tatt sterke meninger om det meste her i verden, der han satt med ølen sin i godstolen mens kona romsterte rundt på kjøkkenet for å lage noe godt å spise til ham.

Det er kanskje menn som ham Herland tenker på?

Det var bare det at for denne mannen så var det helt riktig og logisk av ham å være den som lagde middag når han kom først hjem fra jobb. Det var også helt riktig og logisk for ham at han tok oppvasken de gangene det var kona som lagde middag.

Det var viktig for ham at de begge bidro til husarbeidet slik at de begge hadde mulighet til å slappe av etter jobben. Han visste at forholdet ikke ville overleve, hvis kun den ene av måtte stå på døgnet rundt. Jobb nummer en for ham var at begge skulle ha det bra.

Han brukte også å være irritert på kona som fant frem øl til ham, som fant frem kveldsmat til ham og drev med annen oppvartning, fordi han klarte dette helt fint selv. Hvis det var noen han trengte så klarte han å finne det frem helt uten hennes hjelp.

Han ville nemlig ikke bli behandlet som en unge, men som en voksen mann.

Ja, han var kanskje denne enkle mannen Herland snakker om? Som ikke krever så mye for å være lykkelig?

Men denne mannen jeg kjente engang var kanskje mest lykkelig de gangene han og kona slappet av sammen, hvor de ikke gjorde annet enn å nyte en øl eller et glass vin og snakket sammen langt ute i sene nattetimer.

Han brydde seg heller lite om likestilling, feminisme og alt det der. Han var bare av den generasjon hvor det å være Mann var å ta vare på sin Kvinne. Å gjøre alle disse små tingene som bidro til at Kvinnen hadde det bra.

Han var nok en “enkel” mann.

Men aldri noensinne var han følelsesmessig avstumpet, stakkarslig eller uselvstendig.

Han er den mannen som jeg vet om i min virkelighet som kommer nærmest opp til det bildet av menn Herland maler frem.

Så til tross for etterlysning, så kanskje jeg fant ham; den enkle mannen.

Men den enkle mannen jeg kjenner ser ikke på kvinner som slaver.