..Ida Wulff:

Nå skulle jeg skrive generelt om bloggcamp, men din siste post engasjerer meg.

Ja, som “gammel” blogger så (uffameinen) så visste jeg lite om deg. Og jeg må bare beklage at jeg ikke visste om at dette var en av de syv dødsyndene. (Men på en annen side antar jeg at Vampus, Hjorthen og Virrvarr sier deg null og niks).

Men det er egentlig ikke poenget. Jeg synes du skriver en bra blogg, det er bare det at jeg ikke er interessert på generelt basis i hva du skriver om.

Men mange er det. Du er litt se&hør, og det bør det stå respekt av (Se&Hør er tross alt et veldig populært blad).

Det vi kritiserer er de som tror de kan være deg. Og dette har visst gått deg helt hus forbi. Det er du som tjener penger. Fordi din bloggnisje, det du engasjerer deg for, er folk flest på din egen alder bryr seg om. Fordi du er engasjert i hva du skriver om, så tjener du penger.

Men.

Du er visst sur på oss gamle. Vi ser visst ned på deg. Og kanskje vi gjør det fordi vi driter i penger og trafikk. Vi blogger fordi vi ønsker å skrive, og hvis vi har mange treff og får en jobb ut av det, så er vi bare takknemlige.

Kjære Ida Wulff, (nå går jeg langt over mine egne grenser, men dette er t.o.m på youtube), du gidder ikke vise takknemlighet over å ha kommet i din situasjon, i stedet bare sitter du der å syter når folk ikke vet bedre.

At vi som sitter på den andre siden av bloggerbyen bryr oss ikke som om deg.

Men sorry, sånn er det. Velkommen til BloggNorge. Du er bare kjendis i din bloggerby.

Likevel, mange kan sikkert lære av deg, hvis de vil kjøre ditt løp. Du er veldig flink med akkurat hva du driver med.

Men som sagt, vi andre sitter bare her og blogger. Det er alt vi gjør, og vi er takknemlige hver gang det betyr noe.

—
En mer saklig artikkel om dette finner du hos A Curly Life: Kvantitet vs kvalitet?, i tillegg til at Arnstein Larsen veldig godt om dette: Selvsagt kan vi lære av rosabloggerne!