I skrivende stund så vet jeg ikke om jeg er plutselig tilbake, men tenkte bare å gi et lite blogglivstegn.
Jeg fikk en veldig hyggelig overraskelse den første uka i år; nemlig å få prøve ut Ritalin til behandling av ADD’en min. Medisinen fungerer veldig bra for meg, men jeg har nå fått streng beskjed fra Psyk. å ta det med ro for å lære meg hvordan jeg nå fungerer, og rett og slett lære meg nye triks.
Ironisk nok er det første jeg trenger å lære meg, er å ta det med ro.
Jeg har da levd så lenge med å passe på og gjøre mest mulig når jeg har fått energirush, pga. at jeg aldri visste når det plutselig tok slutt. Så akkurat nå er ikke hjernen min helt med på at jeg faktisk vil ha energi og overskudd i morgen også. Så konseptet “slappe av og ta ting med ro” må læres først og fremst.
Hjernen min er da egentlig litt i “Twilight zone” om dagen, da nytt og gammelt er blandet i en salig blanding. Men som Virrvarr sier med sine kloke ord, så er det viktigste å ikke bli sint på seg selv og ikke gi opp når man går inn i gamle tanke- og handlemønstre1.
En annen ting jeg også må ta innover meg og godta er at jeg alltid vil ha ADD. Medisinen gjør det lettere for meg å ha dette, men det er ingen kur. Jeg vil alltid ha en spesiell måte å fungere på, og det er da viktig at jeg tar innover meg og aksepterer.
Og akkurat det blir nok en prosess i seg selv da jeg nesten alltid har prøvd å simulere normal og prøvd å gjøre som alle andre, og samtidig trodd jeg var som alle andre og tenkt at jeg var lat og vrang og.. ja. Så jeg er sjeleglad over at jeg fant Astrid og at hun turte å dra seg ut på internettet. Å ha noen som faktisk er lik deg selv betyr enormt mye. Man føler seg ikke så alene og utenfor da.
Men som skrevet, å ta innover seg at man må kjøre sitt eget løp for å fungere best mulig, vil være en helt spesiell prosess i seg selv. Dette med å godta at man er som man er, og prøve å gi slipp på den altfor menneskelige tanken å passe inn i gruppen.
Og det er kanskje den aller, aller viktigste jobben jeg har foran meg nå.
Alt dette betyr da at jeg omprioriterer mange prosjekter og bl.a. tenker jeg at det er like greit å ha denne bloggen i dvalemodus en stund til jeg har fått andre ting på plass. – Men som sagt innledningsvis, kanskje er jeg plutselig tilbake 
- Virkelig elsker GPS-allegorien hennes [↩]
Innlegg
Et tips jeg har fått, som viser seg sant og viktig for de fleste av oss voksne diagnostiserte:
Gi deg selv 2 år før du begynner å lete etter den normale hverdagen igjen. 2 år. Minst.
Det vil gå i perioder, du har mange år med diagnosen bak deg, og medisinen hjelper jo såklart på symptomene, men reaksjoner, tankemønstre, følelser, ord og hendelser fra alle årene før du fikk medisiner kan komme til å velle frem i perioder. Det kan føles kjempebra noen ganger, andre ganger er ting kjempetungt.
Alt er helt normalt, og ganske mange voksne hadde nok hatt godt av psykolog det første året eller så etter medisinoppstart selv om man ikke har hatt en eneste traumatisk opplevelse i sitt liv, og enda mer om man har hatt noen.
Så, gi deg selv 2 år, og snu deg så om 180 grader og se tilbake på hvem du var, og hvem du er blitt. Jeg er på mitt tredje år og NÅ føler jeg at jeg har fått en hverdag som er helt gjenkjennelig fra måned til måned. Vi damer har jo gjerne en syklus som gjør at noen dager her og der i måneden er litt… mer slitsomme enn andre
Hehe, men men 
| 16. februar, 2010 @ 02:33
Nå som jeg sitter uten med. så føles 2 år såå mye, men jeg vet at dette høres helt riktig ut når jeg får medisin.
For som du sier så man har levd et helt liv med rare ting, rare vaner og ja, man skal snu livet på hodet.. Jeg uten medisiner, vil gjerne bare trykke på en knapp og så er alt fikset; og det er vel det største problemet vi har hele gjengen.
| 17. februar, 2010 @ 19:47