Jeg har nettopp begynt å lese Sverre Hoems «ADHD – En håndbok for voksne med ADHD», og det som slår meg mest i lesingen er hvor normal jeg er.

Ja, akkurat inne i denne boksen som heter ADHD, så er jeg helt normal. Eller typisk¹ , ville vel andre si.

Men når jeg leser denne boka, så føler jeg meg helt normal. – Og det er en uvant, men likevel god følelse.

For det som er når man har ADHD og får diagnosen sent, slik som meg, som bruker man mye krefter på å “simulere normal”².

Ja, hele livet har gått med til det, uten å da få det helt til; Fordi hvor andre bare gjør ting uten å tenke mer over det, så må man som ADHDer gjøre alt dette helt bevisst.

Og det sier seg kanskje selv at dette ikke går i lengden?

Selv er jeg på fornavn med “Veggen”, som så mange møter en eller annen gang i livet.

Men det å lese denne boka får meg til å føle meg normal. Det er ingenting ved meg som ADHD’er som er spesielt spennende, uvanlig eller sært. I den boksen det står ADHD på, så står jeg helt i midten.

Ingenting av hvordan jeg reagerer og fungerer, er unormalt. Ingen verdens ting.

Og selv om følelsen av å være normal er uvant, så er det virkelig god følelse.

Jeg er en helt normal ADHD’er, verken mer eller mindre.

1. liker ikke det ordet, det er like ille som “alle” [↩]
2. som jeg velger å kalle det [↩]