Jeg skrev her i forrige uke at som AD(H)D’er, så er jeg fullstendig normal. Noe som også dessverre er helt normalt ved meg, er å være kvinne som ikke får diagnosen før hun er i godt voksen alder. Jeg var da selv 31 før jeg begynte å stille spørsmål ved hva jeg ikke fikk til, men som andre bare gjør helt uten å tenke seg om.
Og sånn i ettertid slår det meg hvor usynlig ADHD faktisk er.
Ja, hvis du ikke da er en ADHDer som bare må klatre i gardiner, slik at alle klarer å se at det er noe «galt», så er dette helt usynlig.
Grunnen er at alle, på ett eller annen tidspunkt, har opplevd og kan relatere seg til problemene man har.
Alle har en eller annen gang opplevd søvnvansker fordi de har hatt bekymringer eller eksamennerver.
Alle har opplevd at tiden bare har forsvunnet når de har holdt på med noe. Alle har opplevd å at dagen har blitt ødelagt over en forsinket buss. Alle har opplevd at når de hadde planer om å gjøre A, så endte de opp med å gjøre C istedet.
Jeg har faktisk aldri opplevd at folk ikke har klart å relatere til mine klagesanger. “Jammen sånn hadde jeg det også når..» + «Å ja, jeg forstår hva du mener, fordi én gang..»
Og det gjør at dette med å ha ADHD, totalt usynlig og vanskelig å få tak i. Absolutt alle forstår deg, og vet hva du snakker om.
Alle har hatt det slik som meg, én eller annen gang.
Så da blir det ikke så lett for folk å forstå at det er noe feil ett eller annet sted. – Og bedre blir det vel ikke at de fleste av oss opparbeider oss skill i å “simulere normal”.
Ja, de fleste av oss reagerer helt normalt, bare at når du snakker om “en gang da”, så snakker vi om “alltid”. – Dine unntak i livet, er dessverre våre regler.
Pingback: Tweets that mention AD(H)D – den mest usynlige lidelsen av dem alle? | aka zhayena -- Topsy.com
Jeg ser hva du mener, det er veldig irriterende å få det “men det skjedde med meg en gang også”, fra folk når man selv plages med noe kronisk.
Som ME-pasient synes jeg det er rasende festlig å få høre at “jeg også er sliten”, fra en venninne i full jobb med barn, de dagene jeg er for syk til å forlate senga.
Gaaaah!! Få ut frustrasjonen!!
Det blir jo så vanskelig å oppdage en kronisk lidelse når alle kan relatere til problemene dine, og man føler seg “umulig” da man ser at alle andre fikser denne “en gang da”-episoden.
Men jeg antar at det er en riktig utvikling for meg, at kommentarer som før fikk meg til å føle meg “umulig”, nå bare irriterer meg
“– Dine unntak i livet, er dessverre våre regler.”
Dette traff mål hos meg!
Og det er jo omvendt. Det folk flest tar for gitt at er normalen, er ofte mine unntak. At jeg en gang i blant får til betyr ikke at jeg kan få til alltid hvis jeg bare skjerper meg. Samtidig har du så rett i det du skrev i det andre ADHD-innlegget, at som adhd’er er jeg helt normal. Jeg skiller meg ikke ut overhodet.
En gang spurte ei i barselsgruppa mi om hvordan jeg merka forskjell på før og etter jeg tok pilla mi (forklarte at jeg bare måtte få noen minutters hviletid før pillen begynte å virke), og fikk høre “har du adhd? Det hadde jeg aldri trodd, du er jo ikke så typisk for ADHD, liksom” og jeg kunne jo ikke svare annet enn at jo det er jeg. De aller, aller fleste voksne damer med ADHD er som meg.
Vi skiller oss jo ikke ut, samtidig som vi selv så inderlig godt kan se forskjellen selv innimellom
Jeg skreiv egentlig denne posten i bakgrunn av et til stadighet tilbakevendende spørsmål jeg har fått de siste årene: “Så rart at ingen har oppdaget noe før..?” Men svaret ligger jo akkurat i det som du nevner: “Hva? Har du ADHD?”