Ingen heltinne

Forrige uke skrev både Victoria og Virrvarr om såkalte “heltehistorier”; alle som har slitt psykisk, kjempet, drept dragen og kommet ut på den andre siden.

Ja, det er sikkert viktig å fortelle disse moderne Sankt Georg historiene for alle som plutselig går på veggen; det å ha i bakhodet at man kan drepe dragen og komme seg videre, er nok bra.

Men ikke alle er St. Georg; ikke alle kan drepe dragen og komme ut på den andre siden og være helt.
Continue reading

Jeg rydder

Hei, verden,

Jeg har for tiden typisk symptom på ADHDer som får god behandling, og er derfor i ryddemodus (og driver Mannen til vannvidd med svarte sekker over ting som skal kastes eller gis bort, ved siden av å forflytte ting slik at han ikke finner dem igjen).

Blogging vil sikkert forekomme når tankene kommer for tur.

AD(H)D – den mest usynlige lidelsen av dem alle?

Jeg skrev her i forrige uke at som AD(H)D’er, så er jeg fullstendig normal. Noe som også dessverre er helt normalt ved meg, er å være kvinne som ikke får diagnosen før hun er i godt voksen alder. Jeg var da selv 31 før jeg begynte å stille spørsmål ved hva jeg ikke fikk til, men som andre bare gjør helt uten å tenke seg om.

Og sånn i ettertid slår det meg hvor usynlig ADHD faktisk er.
Continue reading

En helt normal ADHD’er

Jeg har nettopp begynt å lese Sverre Hoems «ADHD – En håndbok for voksne med ADHD», og det som slår meg mest i lesingen er hvor normal jeg er.

Ja, akkurat inne i denne boksen som heter ADHD, så er jeg helt normal. Eller typisk1 , ville vel andre si.

Men når jeg leser denne boka, så føler jeg meg helt normal. – Og det er en uvant, men likevel god følelse.
Continue reading

  1. liker ikke det ordet, det er like ille som “alle” []

AD(H)D har ingen “av”-knapp

Jeg tror kanskje dette er det aller viktigste folk trenger å vite om ADHD/ ADD; det finnes ingen “av”-knapp. – Selv om man tar medisiner så bør disse bli sett på som krykker for folk med et brukket ben.

I skrivende stund merker jeg veldig godt akkurat dette, da jeg nå sitter midt oppe i min årlige “tradisjon” med å være våken i over et døgn; “Å døgne” som vi sier her. – Jeg har akkurat nå vært våken i 28 timer, og er egentlig ikke spesielt trøtt.

Men som nevnt, dette er en tradisjon jeg har omtrent hver vår/ sommer. Det som da er helt spesielt i år, er at jeg nå er under behandling for AD(H)D.
Continue reading