For som du sier så man har levd et helt liv med rare ting, rare vaner og ja, man skal snu livet på hodet.. Jeg uten medisiner, vil gjerne bare trykke på en knapp og så er alt fikset; og det er vel det største problemet vi har hele gjengen.

Kaffe hjelper litt, og å huske og ta omega-3, men jeg må bedrive super-strenge prioriteringer på hva jeg skal gjøre. Det er liksom å få utdelt en stokk når man trenger rullestol..

Men mange av oss opplever også en bedring i både psykiske og fysiske plager rundt PMS med riktig medisinering. Jeg vet om mange som fikk stabil lengde på syklusen for første gang i sitt liv etter de hadde gått på medisiner i noen mnd. Jeg er en av dem! Alt fra 3 uker til 6 uker var vanlig før, men var presis 29 dager hver eneste måned etter medisineringen ble optimal.

Gi deg selv 2 år før du begynner å lete etter den normale hverdagen igjen. 2 år. Minst.

Det vil gå i perioder, du har mange år med diagnosen bak deg, og medisinen hjelper jo såklart på symptomene, men reaksjoner, tankemønstre, følelser, ord og hendelser fra alle årene før du fikk medisiner kan komme til å velle frem i perioder. Det kan føles kjempebra noen ganger, andre ganger er ting kjempetungt.

Alt er helt normalt, og ganske mange voksne hadde nok hatt godt av psykolog det første året eller så etter medisinoppstart selv om man ikke har hatt en eneste traumatisk opplevelse i sitt liv, og enda mer om man har hatt noen.

Så, gi deg selv 2 år, og snu deg så om 180 grader og se tilbake på hvem du var, og hvem du er blitt. Jeg er på mitt tredje år og NÅ føler jeg at jeg har fått en hverdag som er helt gjenkjennelig fra måned til måned. Vi damer har jo gjerne en syklus som gjør at noen dager her og der i måneden er litt… mer slitsomme enn andre Hehe, men men

Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i alt du skriver, og ikke minst det som står mellom linjene, men som man kanskje ikke “ser” uten å ha hatt det på denne måten selv… Alle følelsene, frustrasjonen, denne veggen man stanger i, men som ingen kan se fysisk…

Til folk som er normale og slenger om seg med kommentarer om at det er dop vi tar, eller gir barna våre… Jeg tenker bare at de ikke skal stå der og være så inderlig selvgode når vi selv med medisiner ikke klarer å leve livene våre med like stor letthet som de tar for gitt.

Hva i all verden mener de med å kjefte på folk som bare ønsker seg en liten smak av det disse kjeftesmellene kaller normalt liv?

Håper du får medisinene dine igjen snart! Hjelper det med kaffe, cola eller lignende for deg? Det fungerer litt for meg iallefall, litegranne. Klem fra ei som vet hva du går gjennom!