Ja, akkurat inne i denne boksen som heter ADHD, så er jeg helt normal. Eller typisk¹ , ville vel andre si.

Men når jeg leser denne boka, så føler jeg meg helt normal. – Og det er en uvant, men likevel god følelse.

For det som er når man har ADHD og får diagnosen sent, slik som meg, som bruker man mye krefter på å “simulere normal”².

Ja, hele livet har gått med til det, uten å da få det helt til; Fordi hvor andre bare gjør ting uten å tenke mer over det, så må man som ADHDer gjøre alt dette helt bevisst.

Og det sier seg kanskje selv at dette ikke går i lengden?

Selv er jeg på fornavn med “Veggen”, som så mange møter en eller annen gang i livet.

Men det å lese denne boka får meg til å føle meg normal. Det er ingenting ved meg som ADHD’er som er spesielt spennende, uvanlig eller sært. I den boksen det står ADHD på, så står jeg helt i midten.

Ingenting av hvordan jeg reagerer og fungerer, er unormalt. Ingen verdens ting.

Og selv om følelsen av å være normal er uvant, så er det virkelig god følelse.

Jeg er en helt normal ADHD’er, verken mer eller mindre.

1. liker ikke det ordet, det er like ille som “alle”
2. som jeg velger å kalle det

Har barn som tror sosiale medier = tankeoverføring..

Ja, egentlig var hele denne tweeten en spøk.

- Jeg hadde tantebarn her i går som ikke kunne fatte hvordan jeg visste de hadde syklet en lang tur før de kom oss: for de hadde ikke hørt at mammaen deres hadde sagt det til meg (leste det på FB); samtidig som guttungen begynner å bli rimelig vant til at “Pappa sa/ ville/ syntes (osv.)” uten at han har sett eller hørt noe som helst av det i fysisk forstand (Twitter er gøy).

Så for barna våre så virker det mest ut som vi har telepatisk kontakt med hverandre hele gjengen, og det er jo lett å smile av det.

Men etter @gstene sitt svar «er det ikke det da???», så innså jeg at disse barna faktisk har helt rett.

For sosiale medier er faktisk en form for telepati; tankelesing.

Ja, akkurat nå sitter jeg her og deler mine tanker med deg, og du som leser dette er faktisk en tankeleser.

- Og det høres unektelig råkuult ut.

Ja, faktisk; siden jeg er en av de som leser mer enn å skrive her på internettet, så tror jeg faktisk at jeg kan koste på meg å si at jeg kan lese andres tanker.

Vel, det var kanskje ikke akkurat slik SciFi-folkene fra 50-tallet trodde at telepati skulle bli; ja, de fleste av dem forutså at vi kunne se hverandres tanker; men ikke på denne måten.

- Ikke slik frivillig og skriftlig, så alle kan se og lagre, kopiere etc. etc. Nei, det så de ikke ville komme.

Nei, for dem var tanken faktisk noe flyktig, noe som ble borte.

Men slik er det ikke hos oss; tankene våre fester seg der på trykk på denne store tavla vi nå kaller Internett, og alle som vil kan sette seg ned og lese.

Så dét burde kanskje alle innse; Hva du skriver her ute er tankene dine, én ting som bare er ditt.

Tanker som før var flyktige og ble borte; men nå hiver folk flest dem ut her på Internettet og lar dem ligge så alle kan se dem til evig tid.

Sosiale medier er digital telepati: Du tenker og poster det på FaceBook, Twitter, whatever, og jeg leser det.

Så kanskje før det tar helt av, før det ikke har noen grenser, før barna våre finner ut at sosiale medier er et sted hvor man deler ut alt uten noen som helst begrensninger, så bør vi kanskje spørre dem – eller kanskje mest oss selv:

Vil du at alle skal lese alle dine tanker?

Derfor synes jeg DB tar litt vel av når de mener det er «krig i bloggverdenen»; det blir som å erklære 3. verdenskrig hver gang norske soldater er involvert i skuddvekslinger i Afghanistan.

Og dette er ikke første gang media tror en sak gjelder alle blogger i Norge, eller i hele verden for den saks skyld. – Noe som dessverre bidrar til folk flest sin oppfatning om at har du lest én blogg, så har du lest dem alle.

Problemet med denne omtalen av blogging og bloggmiljø er at – for å bruke Dagbladets ord – bloggverdenen består av mange land og byer, akkurat som vår egen fysiske jord.

- Hva som skjer i én (blogg)by, i ett (blogg)land, har egentlig lite å si for resten av (blogg)verden.

For det er ingen krig i bloggverdenen.

Og for å dra Afghanistan-allegorien igjen; – konflikten mellom Voe og Wulff er en kun skuddveksling i ett bloggland, ja, faktisk er det bare en skuddveksling i en provins av dette blogglandet.

Hadde det vært krig her i bloggverdenen så hadde vi faktisk sett på 3. verdenskrig, – hvor pennen hadde vært våpenet.

Problemet til media er at de ikke helt forstår at bloggverden er litt som månen; det er kun én side de ser fra sitt ståsted. – Og akkurat nå er månen lagd av ost.

Fordi hovedpoenget i den posten var at lenge før vi hadde begrepet “sosiale medier”, så var nettet sosialt. – FaceBook og Twitter er egentlig bare produkt av at nettet alltid har vært sosialt, disse tjenestene bare satte dette i en setting som passet for “folk flest”, og da kanskje aller mest FaceBook.

Uansett, jeg har i dag, etter beste evne lest i gjennom Morgenbladets “Usosiale Medier” flere ganger for å finne hode og hale på kritikken, og etter mye om og men, så kom jeg frem til at problemet her er som ellers alltid når det gjelder kritikk av sosiale medier.

Folk liker ikke “jeg”.

Eller rettere sagt; de liker ikke at “jeg” har mer å si enn “vi”. Ja, det flest av oss har vokst opp og oppdratt til å tro at “vi” er viktigere enn “jeg” og at alt skal passe inn i dette “vi”.

Og så kommer Internettet og ødelegger hele opplegget. Plutselig er det “jeg” som er viktigst. Det er “jeg” som har en stemme, det er “jeg” som mener noe. – Og det verste av alt; “jeg” gir fullstendig f. om “vi” bryr seg.

Jepp, ja, jeg kan sikkert sitter her og skrive for døve ører; – men jeg har alltid angrepet publisering på internett med den ideen om at hvis bare én person leser og bryr seg, så er det verdt det.

Fordi da er det ikke bare “jeg”. Så fort “jeg” publiserer noe, og noen bryr seg gjennom kommentarer, mail, retweets, så er ikke jeg lenger “jeg”. “jeg” er da et “vi”.

Og akkurat derfor har sosiale medier blitt noe; her har vi snudd alt på hodet fra hva vi kjenner og har oppvokst med. Her må man være et “jeg” for å overleve, for å bli tatt på alvor. Her må man være et “jeg” for å tilhøre et “vi”.

Og slike ting er nok vanskelig å svelge for alle som har vokst opp med og er godt tilpasset til “vi”-samfunnet. For dem kom “vi” først, og så fant noen at de “skulle finne sæ sjæl”, mens andre lo av det.

Men nå er vi her, vi er barn av de som fant “sæ sjæl”, og vi fant arenaen Internettet, “Sosiale Medier”.

Og nå er alle som lo livredde, og kritiserer alt, fordi de faktisk ikke har peiling på hvordan de skal gå ut i verden og være “jeg”, og finne sitt “vi” på den måten.

Og det skremmer dem nok aller mest; – fordi det finnes kanskje ikke noe sterkere “vi” enn de som består kun av “jeg”.

I skrivende stund merker jeg veldig godt akkurat dette, da jeg nå sitter midt oppe i min årlige “tradisjon” med å være våken i over et døgn; “Å døgne” som vi sier her. – Jeg har akkurat nå vært våken i 28 timer, og er egentlig ikke spesielt trøtt.

Men som nevnt, dette er en tradisjon jeg har omtrent hver vår/ sommer. Det som da er helt spesielt i år, er at jeg nå er under behandling for AD(H)D.

Og det er da poenget; jeg kan ikke slå av dette, det finnes ikke noen “Av”-knapp.

Medisiner er krykker, og samtaler med psykolog kan sammenlignes med å bli opplært i å bruke krykkene. – Men like lite som noen kan slå av et ødelagt ben, kan jeg slå av hvordan mitt hode fungerer.

Jeg sitter her nå med all den hjelp folk som meg trenger, men likevel står tradisjonen der. – En eller annen natt i løpet av våren eller sommeren så får jeg faktisk ikke sove.

Så hva enn folk måtte tro om behandling for ADHD, så er det ikke en “av”-knapp og vil aldri bli det. Behandlingen består i å fikse og være sånn som man er.

PS. Hvis jeg har twitret rare ting utover kvelden, natta og dagen i dag, så tilgi meg (for jeg vet sikkert ikke hva jeg gjør, for det har jeg lest et eller annet sted..)

Føler egentlig at jeg har levd i en slags boble av forvirring og frustrasjon de siste to åra, og har ikke vært helt meg selv. Og bloggingen har da blitt deretter.

Så bloggslettingen gir meg egentlig blanke ark og en mulighet til å legge de årene bak meg, da jeg slipper å se alt det rare jeg har skrevet i den perioden.

Dessuten så sitter jeg nå på en helt ren WP 3.0-beta1 installasjon, og den skriker jo etter å bli utforsket og hacket

Jeg bruker Akismet her på siden, og ser at også de har problemer med å snappe opp dette, hvilket betyr at jeg må dessverre legge kommentarer fra ny-gamle mennesker i moderasjonskø.

Dette er riktignok ikke noe kjempeproblem for meg nå, siden jeg da rotet bort den gamle bloggen. Men for deg som har gammel blogg med masse kommentarer, så bør du være veldig obs på dette.

- Hvis du synes du har sett kommentaren før, så har du garantert det.

*slette, slette, slette*

“Eh, uff da, zhayena.net lå visst der..”

Så da sitter vi her med en helt ren blogg igjen, mens alt det gamle rælet er forsvunnet et eller annet sted i Google-tåka.