Og sånn i ettertid slår det meg hvor usynlig ADHD faktisk er.

Ja, hvis du ikke da er en ADHDer som bare må klatre i gardiner, slik at alle klarer å se at det er noe «galt», så er dette helt usynlig.

Grunnen er at alle, på ett eller annen tidspunkt, har opplevd og kan relatere seg til problemene man har.

Alle har en eller annen gang opplevd søvnvansker fordi de har hatt bekymringer eller eksamennerver.

Alle har opplevd at tiden bare har forsvunnet når de har holdt på med noe. Alle har opplevd å at dagen har blitt ødelagt over en forsinket buss. Alle har opplevd at når de hadde planer om å gjøre A, så endte de opp med å gjøre C istedet.

Jeg har faktisk aldri opplevd at folk ikke har klart å relatere til mine klagesanger. “Jammen sånn hadde jeg det også når..» + «Å ja, jeg forstår hva du mener, fordi én gang..»

Og det gjør at dette med å ha ADHD, totalt usynlig og vanskelig å få tak i. Absolutt alle forstår deg, og vet hva du snakker om.

Alle har hatt det slik som meg, én eller annen gang.

Så da blir det ikke så lett for folk å forstå at det er noe feil ett eller annet sted. – Og bedre blir det vel ikke at de fleste av oss opparbeider oss skill i å “simulere normal”.

Ja, de fleste av oss reagerer helt normalt, bare at når du snakker om “en gang da”, så snakker vi om “alltid”. – Dine unntak i livet, er dessverre våre regler.

Ja, akkurat inne i denne boksen som heter ADHD, så er jeg helt normal. Eller typisk¹ , ville vel andre si.

Men når jeg leser denne boka, så føler jeg meg helt normal. – Og det er en uvant, men likevel god følelse.

For det som er når man har ADHD og får diagnosen sent, slik som meg, som bruker man mye krefter på å “simulere normal”².

Ja, hele livet har gått med til det, uten å da få det helt til; Fordi hvor andre bare gjør ting uten å tenke mer over det, så må man som ADHDer gjøre alt dette helt bevisst.

Og det sier seg kanskje selv at dette ikke går i lengden?

Selv er jeg på fornavn med “Veggen”, som så mange møter en eller annen gang i livet.

Men det å lese denne boka får meg til å føle meg normal. Det er ingenting ved meg som ADHD’er som er spesielt spennende, uvanlig eller sært. I den boksen det står ADHD på, så står jeg helt i midten.

Ingenting av hvordan jeg reagerer og fungerer, er unormalt. Ingen verdens ting.

Og selv om følelsen av å være normal er uvant, så er det virkelig god følelse.

Jeg er en helt normal ADHD’er, verken mer eller mindre.

1. liker ikke det ordet, det er like ille som “alle”
2. som jeg velger å kalle det

I skrivende stund merker jeg veldig godt akkurat dette, da jeg nå sitter midt oppe i min årlige “tradisjon” med å være våken i over et døgn; “Å døgne” som vi sier her. – Jeg har akkurat nå vært våken i 28 timer, og er egentlig ikke spesielt trøtt.

Men som nevnt, dette er en tradisjon jeg har omtrent hver vår/ sommer. Det som da er helt spesielt i år, er at jeg nå er under behandling for AD(H)D.

Og det er da poenget; jeg kan ikke slå av dette, det finnes ikke noen “Av”-knapp.

Medisiner er krykker, og samtaler med psykolog kan sammenlignes med å bli opplært i å bruke krykkene. – Men like lite som noen kan slå av et ødelagt ben, kan jeg slå av hvordan mitt hode fungerer.

Jeg sitter her nå med all den hjelp folk som meg trenger, men likevel står tradisjonen der. – En eller annen natt i løpet av våren eller sommeren så får jeg faktisk ikke sove.

Så hva enn folk måtte tro om behandling for ADHD, så er det ikke en “av”-knapp og vil aldri bli det. Behandlingen består i å fikse og være sånn som man er.

PS. Hvis jeg har twitret rare ting utover kvelden, natta og dagen i dag, så tilgi meg (for jeg vet sikkert ikke hva jeg gjør, for det har jeg lest et eller annet sted..)