I skrivende stund merker jeg veldig godt akkurat dette, da jeg nå sitter midt oppe i min årlige “tradisjon” med å være våken i over et døgn; “Å døgne” som vi sier her. – Jeg har akkurat nå vært våken i 28 timer, og er egentlig ikke spesielt trøtt.

Men som nevnt, dette er en tradisjon jeg har omtrent hver vår/ sommer. Det som da er helt spesielt i år, er at jeg nå er under behandling for AD(H)D.

Og det er da poenget; jeg kan ikke slå av dette, det finnes ikke noen “Av”-knapp.

Medisiner er krykker, og samtaler med psykolog kan sammenlignes med å bli opplært i å bruke krykkene. – Men like lite som noen kan slå av et ødelagt ben, kan jeg slå av hvordan mitt hode fungerer.

Jeg sitter her nå med all den hjelp folk som meg trenger, men likevel står tradisjonen der. – En eller annen natt i løpet av våren eller sommeren så får jeg faktisk ikke sove.

Så hva enn folk måtte tro om behandling for ADHD, så er det ikke en “av”-knapp og vil aldri bli det. Behandlingen består i å fikse og være sånn som man er.

PS. Hvis jeg har twitret rare ting utover kvelden, natta og dagen i dag, så tilgi meg (for jeg vet sikkert ikke hva jeg gjør, for det har jeg lest et eller annet sted..)