Fordi hovedpoenget i den posten var at lenge før vi hadde begrepet “sosiale medier”, så var nettet sosialt. – FaceBook og Twitter er egentlig bare produkt av at nettet alltid har vært sosialt, disse tjenestene bare satte dette i en setting som passet for “folk flest”, og da kanskje aller mest FaceBook.

Uansett, jeg har i dag, etter beste evne lest i gjennom Morgenbladets “Usosiale Medier” flere ganger for å finne hode og hale på kritikken, og etter mye om og men, så kom jeg frem til at problemet her er som ellers alltid når det gjelder kritikk av sosiale medier.

Folk liker ikke “jeg”.

Eller rettere sagt; de liker ikke at “jeg” har mer å si enn “vi”. Ja, det flest av oss har vokst opp og oppdratt til å tro at “vi” er viktigere enn “jeg” og at alt skal passe inn i dette “vi”.

Og så kommer Internettet og ødelegger hele opplegget. Plutselig er det “jeg” som er viktigst. Det er “jeg” som har en stemme, det er “jeg” som mener noe. – Og det verste av alt; “jeg” gir fullstendig f. om “vi” bryr seg.

Jepp, ja, jeg kan sikkert sitter her og skrive for døve ører; – men jeg har alltid angrepet publisering på internett med den ideen om at hvis bare én person leser og bryr seg, så er det verdt det.

Fordi da er det ikke bare “jeg”. Så fort “jeg” publiserer noe, og noen bryr seg gjennom kommentarer, mail, retweets, så er ikke jeg lenger “jeg”. “jeg” er da et “vi”.

Og akkurat derfor har sosiale medier blitt noe; her har vi snudd alt på hodet fra hva vi kjenner og har oppvokst med. Her må man være et “jeg” for å overleve, for å bli tatt på alvor. Her må man være et “jeg” for å tilhøre et “vi”.

Og slike ting er nok vanskelig å svelge for alle som har vokst opp med og er godt tilpasset til “vi”-samfunnet. For dem kom “vi” først, og så fant noen at de “skulle finne sæ sjæl”, mens andre lo av det.

Men nå er vi her, vi er barn av de som fant “sæ sjæl”, og vi fant arenaen Internettet, “Sosiale Medier”.

Og nå er alle som lo livredde, og kritiserer alt, fordi de faktisk ikke har peiling på hvordan de skal gå ut i verden og være “jeg”, og finne sitt “vi” på den måten.

Og det skremmer dem nok aller mest; – fordi det finnes kanskje ikke noe sterkere “vi” enn de som består kun av “jeg”.