Har barn som tror sosiale medier = tankeoverføring..

Ja, egentlig var hele denne tweeten en spøk.

- Jeg hadde tantebarn her i går som ikke kunne fatte hvordan jeg visste de hadde syklet en lang tur før de kom oss: for de hadde ikke hørt at mammaen deres hadde sagt det til meg (leste det på FB); samtidig som guttungen begynner å bli rimelig vant til at “Pappa sa/ ville/ syntes (osv.)” uten at han har sett eller hørt noe som helst av det i fysisk forstand (Twitter er gøy).

Så for barna våre så virker det mest ut som vi har telepatisk kontakt med hverandre hele gjengen, og det er jo lett å smile av det.

Men etter @gstene sitt svar «er det ikke det da???», så innså jeg at disse barna faktisk har helt rett.

For sosiale medier er faktisk en form for telepati; tankelesing.

Ja, akkurat nå sitter jeg her og deler mine tanker med deg, og du som leser dette er faktisk en tankeleser.

- Og det høres unektelig råkuult ut.

Ja, faktisk; siden jeg er en av de som leser mer enn å skrive her på internettet, så tror jeg faktisk at jeg kan koste på meg å si at jeg kan lese andres tanker.

Vel, det var kanskje ikke akkurat slik SciFi-folkene fra 50-tallet trodde at telepati skulle bli; ja, de fleste av dem forutså at vi kunne se hverandres tanker; men ikke på denne måten.

- Ikke slik frivillig og skriftlig, så alle kan se og lagre, kopiere etc. etc. Nei, det så de ikke ville komme.

Nei, for dem var tanken faktisk noe flyktig, noe som ble borte.

Men slik er det ikke hos oss; tankene våre fester seg der på trykk på denne store tavla vi nå kaller Internett, og alle som vil kan sette seg ned og lese.

Så dét burde kanskje alle innse; Hva du skriver her ute er tankene dine, én ting som bare er ditt.

Tanker som før var flyktige og ble borte; men nå hiver folk flest dem ut her på Internettet og lar dem ligge så alle kan se dem til evig tid.

Sosiale medier er digital telepati: Du tenker og poster det på FaceBook, Twitter, whatever, og jeg leser det.

Så kanskje før det tar helt av, før det ikke har noen grenser, før barna våre finner ut at sosiale medier er et sted hvor man deler ut alt uten noen som helst begrensninger, så bør vi kanskje spørre dem – eller kanskje mest oss selv:

Vil du at alle skal lese alle dine tanker?

Fordi hovedpoenget i den posten var at lenge før vi hadde begrepet “sosiale medier”, så var nettet sosialt. – FaceBook og Twitter er egentlig bare produkt av at nettet alltid har vært sosialt, disse tjenestene bare satte dette i en setting som passet for “folk flest”, og da kanskje aller mest FaceBook.

Uansett, jeg har i dag, etter beste evne lest i gjennom Morgenbladets “Usosiale Medier” flere ganger for å finne hode og hale på kritikken, og etter mye om og men, så kom jeg frem til at problemet her er som ellers alltid når det gjelder kritikk av sosiale medier.

Folk liker ikke “jeg”.

Eller rettere sagt; de liker ikke at “jeg” har mer å si enn “vi”. Ja, det flest av oss har vokst opp og oppdratt til å tro at “vi” er viktigere enn “jeg” og at alt skal passe inn i dette “vi”.

Og så kommer Internettet og ødelegger hele opplegget. Plutselig er det “jeg” som er viktigst. Det er “jeg” som har en stemme, det er “jeg” som mener noe. – Og det verste av alt; “jeg” gir fullstendig f. om “vi” bryr seg.

Jepp, ja, jeg kan sikkert sitter her og skrive for døve ører; – men jeg har alltid angrepet publisering på internett med den ideen om at hvis bare én person leser og bryr seg, så er det verdt det.

Fordi da er det ikke bare “jeg”. Så fort “jeg” publiserer noe, og noen bryr seg gjennom kommentarer, mail, retweets, så er ikke jeg lenger “jeg”. “jeg” er da et “vi”.

Og akkurat derfor har sosiale medier blitt noe; her har vi snudd alt på hodet fra hva vi kjenner og har oppvokst med. Her må man være et “jeg” for å overleve, for å bli tatt på alvor. Her må man være et “jeg” for å tilhøre et “vi”.

Og slike ting er nok vanskelig å svelge for alle som har vokst opp med og er godt tilpasset til “vi”-samfunnet. For dem kom “vi” først, og så fant noen at de “skulle finne sæ sjæl”, mens andre lo av det.

Men nå er vi her, vi er barn av de som fant “sæ sjæl”, og vi fant arenaen Internettet, “Sosiale Medier”.

Og nå er alle som lo livredde, og kritiserer alt, fordi de faktisk ikke har peiling på hvordan de skal gå ut i verden og være “jeg”, og finne sitt “vi” på den måten.

Og det skremmer dem nok aller mest; – fordi det finnes kanskje ikke noe sterkere “vi” enn de som består kun av “jeg”.